Før, da var vinterfjellet et sted man kunne søke ro og harmoni i sjelen. Bymenneskene hadde kino og trikk og kaffe latte og Aftenposten på døra, og vi lot dem få ha det for seg selv. Og vi hadde Kirketaket og Skarven og Blånebba og fikk ha det for oss selv.
Men nå, takket være oppslag som "Tøffe toppturer", “Topptur-edoradoet”, “Vi viser vei til pudder-eventyret” og denslags massehysteriske moteoppslag over lengre tid, nå kommer de – for ikke å snakke om, unnskyld at jeg avbryter meg selv, for ikke å snakke om dette “High Camp”-vanviddet! Har du hørt på makan? “High Camp” kaller de det nå, jibbegnomene, og tror at “Fridtjof Nansen” og “Sondre Norheim” er navnet på en afterskidrink i baren. “Skitur” kalte vi det før. Og vet du hvor high campen er? Tredje etasje på Grand Hotel. For de dristigste! Og på grunn av alt dette hysteriet, det var det jeg skulle si, så kommer de pinadø rekende fra alle kanter (utlendinger har også vært observert) og tråkker ned fjellsidene våre som om Aftenposten på døra ikke var nok og fjelltoppene var deres egne.
Før kunne Kirketaket ligge der kritthvit og innbydende i opptil flere uker uten et spor, og vi som bor her, fra kjøkkenvinduet mitt ser jeg rett opp på Kirketaket, vi som bor her hadde god tid til å legge sløyfer ned sørhenget. Men nå, hvis det kommer en solskinnsdag med pudder (løssnø kalte vi det før), kan du banne på at de kommer fra Molde og Ålesund og det som verre er og bare driter i alt og alle og går på toppen. Om det er midt i uka aldri så mye, så slipper folk cappucinoene og hva annet de matte ha i de bleike byhendene sine og strømmer til fjellene våre. Kirketaket er ikke lenger et stillhetens og fredens fjell. Det er en helvetes maurtue spør du meg!
Nå sier jeg det rett ut. Jeg vet det kan være tøft å få sannheten på bordet, men noen må våge å stå fram og sette skapet på plass. To the point, som det heter på engelsk, som jeg i all beskjedenhet behersker rimelig bra. Over middels tørr jeg påstå. Det kommer nok av at jeg i yngre dager oppholdt meg en tid i Minnesota. Nok om det. Ta her om dagen for eksempel. Det hadde snødd tett og vindstille i flere dager. Nysnøen lå luftig og metertykk over Romsdalen. Så meldte de plutselig på radioen at det skulle bli kaldt og klart. Bare sånn helt uten videre. Dersom vi som bor her, og når sant skal sies bør ha førsteretten til Kirketaket i kraft av å se fjellet fra kjøkkenvinduet, hvis vi skal få være alene med dette pudderet, da er det nå blitt så ille at vi må gå om natta! Ja, du leste rett - Natta! For ellers blir vi valsa ned av hordene fra byene og hvor de nå kommer fra.
Så, dagen etter sto jeg opp klokka 0400. Ja, du leste rett - nullfirenullnull, og la i vei i måneskinn og lårdyp nysnø bare for å slippe hordene fra byen og alle andre som driter i jobbene sine og lar samfunnet skure og gå selv midt i uka. Og månen hang over Romsdalsfjorden og soloppgangen kom på Steinberget og fjellene var som et eventyr og jeg hadde Kirketaket for meg selv. Akkurat som i gamle dager. Senere på dagen kom de andre. Bermen.
Men da lå det allerede et spor der...
Stein P. Aasheim, Isfjorden |
